«Du kan hvis du vil» (Richard Knutsen 1956)

Svalbard Turn ble stiftet 06 september 1930. Det er imidlertid bevis på at det har vært drevet idrett mer eller mindre organisert helt tilbake til 1916. Allerede fra 1920 finnes det en forening som heter Longyearbyen skilag, som også kalles Svalbard Idrettslag. På denne tiden var interessen for skiløping og hopp stor. Fra 1930 kom gruvearbeidere med større bredde innen idretten og Longyearbyen skilag ble til Svalbard Turn, idrettslaget som nå skulle dekke flere aktiviteter, som turn, friidrett, miniatyrskyting og fotball.

Dessverre gikk mye av dokumentasjonen fra før krigen tapt under 2. verdenskrig, men tilbake til de tidlige tider er det dokumentert hvilken rolle Svalbard Turn hadde for gruvearbeiderne, både fysisk og mentalt.

Fra 1930 har Svalbard Turn fått midler fra aktiviteter og konkurranser, men også blitt overrekt betydelige pengebeløp fra Store Norske som så viktigheten av å ha et aktivt tilbud til arbeiderne. Datidens folkehelsearbeid hadde stor betydning for samfunnet. Ettersom Store Norskes tilstedeværelse på Svalbard var selve grunnen til opprettelsen av Svalbard Turn, gjengis tekst fra Jubileumsskriftet utgitt av Svalbard Turn i anledning 50 årsjubileet 1980 s. 78-80, signert KE/GN

Svalbard Turns betydning for Longyearbyen sett fra Store Norskes side

«Det er lite vi vet om idrettsaktiviteter i Longyearbyen fra de første årene. Skriftlige beretninger fra gruveselskapets tidligste tider er sparsomme med opplysninger om fritidstilbud for Longyearbyens befolkning som steg jevnt og trutt fra ca. 150 i 1916, til over 500 i 1930. Naturlig nok.

Gruveselskapets ledelse hadde sannsynligvis hendene fulle med å stable det nystartede industriforetakende på beina. Fritidssysler var neppe høyt prioritert. Arbeiderne på sin side hadde ventelig ikke mye overskudd til å drive med fysiske aktiviteter i fritiden. Arbeidsdagen i gruvene var lang og slitsom.

Likevel vet vi via muntlige overleveringer at det forekom spredte idrettsaktiviteter før stiftelsen av Svalbard Turn. Allerede så tidlig som under amerikanertiden skal det ha forekommet idrettskonkurranser. Behovet for meningsfylt innhold i fritiden var stort.

Longyearbyen var så å si et rent mannfolksamfunn som først og fremst var preget av gått slit, med et sjeldent innslag av festlig sammenkomst hvor det ble danset «staur», eller kanskje like gjerne spent revkrok. Og bak «nova» var det vanlig å gjøre opp større og mindre mellomværender på tørre never. Karene var sultne på alt som kunne bryte den daglige monotoni.

Med tanke på dette er det grunn til å anta at ideen om å organisere idrettsaktiviteter i gruvesamfunnet hadde ligget i vannskorpa en tid før Svalbard Turn ble stiftet høsten 1930. Blant initiativtakerne var to av selskapets øverste ledere – Joakim Lindholm og Einar Sverdrup. Lindholm var selv en ypperlig turner, og aktivt med i foreningens styre fra første stund. Han fungerte også en tid som formann. Joakim Lindholm var gruveingeniør, og ved ansettelse av folk i gruvene så han ekstra positivt på søkere med turning som hobby. Det var også Lindholm som sammen med Per Thorbergsen og Karl Maurstad tok initiativet til å reorganisere foreningen etter Englandsoppholdet under 2. verdenskrig. Dette skjedde ved årsskiftet 1945/46.

Tidspunktet for stiftelsen av Svalbard Turn faller noenlunde sammen med det at en av boligbrakkene – den såkalte Gammelfæmma – ble frigjort for å gjøre tjeneste som forsamlingslokale. Gammelfæmma kom til å spille en sentral rolle i Svalbard Turn`s første år, og også andre foreninger og lag fant husrom innenfor dens signe vegger. Her ble det rigget til med ribber og apparater, men det fortelles at det var for lavt under taket for svingstang.

Som navnet antyder var det først og fremst turnidrett stifterne hadde i tankene. Men i månedene som fulgte kom tre andre aktivitetsgrener til, nemlig: langrenn, fotball og friidrett. Turning var høyt prioritert, ikke bare blant foreningens medlemmer. Også Selskapet gjorde sitt for å hjelpe denne grenen i gang. Det fortelles at den første instruktøren Evald Hansen – ble ansatt av Store Norske på grunn av at han var kjent som en dyktig turner på fastlandet.

I årene som har gått har Svalbard Turn utvidet sine tilbud og tilpasset dem befolkningens behov til enhver tid. Fra fire idrettsgrener beregnet på voksne mannfolk, har foreningen utviklet seg i takt med Longyearbyens utvikling, med flere kvinner – og ikke minst barn. Tilbudet spente over et vidt spekter som har omfattet slike grener som ski, fotball, friidrett, skøyter, turn, skyting, svømming, bordtennis, badminton, volleyball, vektløfting og sjakk. Så vidt vi vet er Svalbard Turn den eneste idrettsforeningen i Norge hvor sjakk er med som fast konkurransegren.

Svalbard Turn har i sin levetid samlet mennesker med sunne interesser i gruvesamfunnet, Mennesker som har vært fine ambassadører for sin idrett, og for Longyearbyen, og som sikkert har bidratt til rekrutteringen til Svalbard.

Spesielt vil vi nevne Richard Knutsen, turner fra de første årene. Senere kom Else Berthaussen og Mosling Myrland. Alle personligheter som har fått navnet uløselig knyttet til Svalbard Turn og er vel fortjente innehavere av foreningens høyeste utmerkelse «Ekekransen». Alfred Tiefenthal bragte turnsporten opp på et meget høyt nivå, både som aktiv turner og som instruktør.

Felles for mange av disse overskuddsmenneskene var at en gjerne fant de igjen i annen samfunnsgagnlig virksomhet.

Med turnforeningen kom også noe annet nytt inn i Svalbardmiljøet: Nærmere kontakt mellom de forskjellige gruvesamfunnene. Det ble arrangert idrettskonkurranser og utveklinger mellom Longyearbyen og Ny Ålesund, Svea og de russiske bosetningene. Det hendte også at Svalbard var representert ved stevner på fastlandet. Allerede i 1934 deltok turnere fra Longyearbyen på landsturnstevnet i Stavanger.

Svalbard Turn hadde også tilbud til de ikke-aktive. Om Gammelfemma var for lav under taket til svingstangen, var takhøyden tilfredsstillende for en svingom, og Turnfesten ble etter hvert «Årets begivenhet». Turnforeningens fester ble avviklet på en mer sivilisert måte, slik at også de få kvinnene våget seg til å delta, og med en stil som hittil hadde vært ukjent i gruvebyen.

Når Svalbard Turn skulle «flå» byens borgere for å skaffe nødvendige driftskapital ble også dette gjort med stil. De hadde alltid årets største basarer, med mye god underholdning og store gevinster. Tidspunktet for basaren ble utspekulert lagt på første helg etter utlønning midtvinters, og det er ingen hemmelighet at det ved disse utlønningene ble hevet ekstra mye kontanter. Alle ville delta, både i å støtte Svalbard Turn`s virksomhet, og i kampen om gevinstene.

Store Norske har fra første stund insett Svalbard Turn`s store betydning for Longyearbyens befolkning. Det som var godt for arbeiderne var også indirekte godt for bedriften.

Sikkert er det at de son idag husker stiftelsen av Svalbard Turn, alle som èn nevner Joakim Lindholm og Einar Sverdrup som de to turnforeningen først og fremst kan takke for sin tilblivelse. Fra senere år nevner vi Trygve Brodtkorb, adm. Direktør fra 1946, som viste stor interesse for idrettsarbeidet.

Støtten og interessen fra Selskapets side har selvfølgelig gått noe i bølgegang etter de personer som har sittet i ledelsen gjennom tidene. Men vi tror det er få eksempler på manglende imøtekommenhet hos Store Norske når Svalbard Turn trengte et håndslag. Også når Selskapet selv har slitt med dårlig økonomi er det funnet utvei til å støtte Svalbard Turn for på alle måter å holde virksomheten i gang. Da «Gammelfemma» ble omgjort til forsamlingshus var det ikke minst på grunn av behov for husrom til idrettsaktivitet. Ved bygging av messa i Sverdrupbyen i 1939, og forsamlingshuset i 1951, ble det likeledes lagt vekt på å tilpasse disse til Svalbard Turns virksomhet.

I Sverdrupbyen var det også lavt under taket, men det ble fort en «vri» slik at takhøyden på Nysalen på midten ble tilstrekkelig både for ringer og svingstang. Det er heller ingen hemmelighet at ved byggingen av forsamlingshuset hadde arkitekten fått klar beskjed om at festsalen skulle dimensjoneres for å dekke Svalbard Turns forskjellige aktiviteter. Og senere hen – ved bygging av den nye skolen i 1971.

Skolebygget var ikke noe rent Store Norske – produkt. Det ble til i samarbeid mellom Selskapet og Kirke- og Undervisningsdepartementet, men det var Svalbard Turn og Store Norske som presset gjennom at planene måtte omfatte en idrettsfløy. Og det har ikke vært bortkastet.

Svalbard Turns betydning som miljøskaper har alltid vært stor, men størst kanskje i den tiden da fritidstilbudene til befolkningen var få. Interessen for idrett og fysiske aktiviteter har holdt seg levende gjennom skriftende ytre forhold. Men også Longyearbyen på vei mot normalisering har – og vil ha- et stort behov for Svalbard Turns virksomhet, enten den er rettet mot toppidrettsutøveren, mosjonisten, eller de passive.»